Hva skal til for at vi kan kalle maten norsk eller lokal? Det er et spørsmål jeg har spurt meg nå som jeg kun skal spise mat fra Oppland. Fordi jeg ønsker å sette fokus på akkurat dette har jeg valgt en svært streng linje og sagt at all mat, også det maten min har spist, må være fra Oppland. Da ryker mesteparten av kjøtt og melk ut, fordi de fleste husdyr har fått kraftfôr av et eller annet slag. Men det er jo stor forskjell på hvor mye kraftfôr de ulike dyrene får.

Innad i dette prosjektet har jeg satt konvensjonelle melkekuer, griser og kylling på lik linje med småskalaprodusenter som bruker minimalt med kraftfôr. Det er feil. Jeg er heller ikke i mot kraftfôr på noen måte, men jeg er i mot de store mengdene som blir brukt. Spesielt på drøvtyggere. Nå skal vi ikke neglisjere mengden kraftfôr som blir bruk til kylling og gris heller, men disse dyrene kan tross alt ikke leve av gress.

Det provoserer meg at vi kaller kylling, laks, melk og indrefilet norsk, når den absolutt ikke er basert på norske ressurser. Norske melkekuer får i snitt ca 50 % kraftfôr, hvorav ca. 15 – 40 % av dette kommer fra importerte råvarer. Er dette da norsk mat? For å oppnå merket «Nyt Norge» må følgende kriterier være oppfylt:

  1. Råvarene må være norske
  2. Bonde skal ha fulgt strenge norske regler
  3. Maten er produsert og pakket i Norge.

Dermed vil en ost produsert i Norge enkelt kunne få «Nyt Norge»-merket. Enkelt og greit oppfyller alle Tine-gårder og meierier disse kravene. Samtidig brukes i snitt 28 kg kraftfôr til 100 liter melk (tall fra melkebondevenn). For å lage en kilo ost kreves det 10 liter melk som tilsvarer 2,8 kg kraftfôr. Det betyr mye tap av energi. Nesten 3 kg med mat for å produsere 1 kg annen mat. Faktisk har vel fort kraftfôr og melk samme kaloriinnhold? Av dette kraftfôret vil et sted mellom 0,42-1,12 kg være importert (i henhold til melk.no). Det betyr at det kan ta så mye som 1 kg importerte råvare å lage en 1 kg «norsk» ost.

Når det kommer til slaktekylling har andelen importert fôr vært svært høy, selv om det i 2016 var relativt lavt. Jeg er ikke sikker på hvordan denne trenden har utviklet seg de siste årene. Men hva med norsk lakseproduksjon ville nok mange bønder si, de er mye verre? Ja, norske lakseprodusenter er verdensmestere i import. 70% av soyaen Norge importerer går til fiskefôr. Det beslaglegger store arealer i utlandet. Næringa argumenterer for at soyaen er sertifisert og dermed ikke et problem. Der er jeg uenig. Det beslaglegger store arealer i utlandet, areal som burde vært brukt til matproduksjon til mennesker.

Norsk landbruk jobber hardt for å få enda mer norske råvarer inn i fôret, men foreløpig klarer de det ikke. Foreløpig importerte vi totalt 45 % av alle råvarene til kraftfôr, jeg er litt usikker på om dette er medregnet foret til laksen, det er det kanskje? I så fall kommer norsk landbruk bedre ut, men det er likevel for dårlig.

Jeg spør meg selv: er vi forberedt på dårlig avlinger i fremtiden? Er vi forberedt på at det kan bli vanskelig eller dyrt å importere? Kanskje ikke neste år, men hva om 20 år? Det er svært sannsynlig med klimaendringene. Er vi forberedt? Tvilsomt. Dagens produksjonssystemer er tilpasset enorme mengder kraftfôr, det skal produseres mest mulig med minst mulig. En strategi som sakte men sikkert presser ut de mindre eller mest vanskelig drevne brukene. Skulle kraftfôr blir vanskelig å få tak i eller dyrt, vil vi sende bøndene våre rett inn i en økonomisk krise. Akkurat på samme måte som verdens økonomien ikke kan vokse evig, kan heller ikke norsk matproduksjon gjøre det. For når har vi nådd maksimum? Kanskje har vi det allerede?

Allerede sliter vi med en enorm overproduksjon. En overproduksjon som er et resultatet av en volumtankegang, der kostnadseffektivitet virker til å være eneste tanke landbruket har i hodet. Men om målet med landbruket er å få maten billigst mulig, burde vi ikke da bare legge ned jordbruket i Norge? Man kan tross alt produsere mat mye billigere andre steder. Nei, vi må ha et landbruk i Norge. Nettopp fordi landbrukets samfunnsoppdrag er å skaffe ren, trygg og god mat til befolkningen, vi kan ikke belage oss på import.

Men å belage oss på import er akkurat det vi gjør nå. Skal vi holde produksjonen på det nivået den er i dag er vi helt nødt til importere. Men kanskje alt dette kunne vært løst med å produsere mindre? Fore kuene mer på gress? Da hadde produksjonen automatisk gått ned. Øke tilskuddene for å drive seterdrift og å bruke utmarka. Slutte å subsidiere kraftfôr? Øke støtten for å drive de små og vanskelig drevne teigene? På denne måten kunne vi både løst problemene med kulturlandskap i gjengroing, overproduksjon og samtidig sikret fremtidige generasjoner nok jordbruksareal, bare som en forsikring, sånn i tilfelle det skulle bli vanskelig å importere fôr-råvarer i fremtiden.

Les gjerne mer her:

https://www.melk.no/Melkekilden/Melkeproduksjon/Foringredienser/Hvor-stor-andel-av-melkekuas-for-er-norskprodusert

https://www.felleskjopet.no/husdyr-oversikt/artikler/slik-er-innholdet-i-felleskjopets-kraftfor/

https://laksefakta.no/hva-spiser-laksen/soya-og-laksefor/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: